Jeg ble ferdig med Evna rett før november og Nanowrimo kaoset begynner, og fant ut det var like greit å skrive anmeldelsen med en gang. Jeg var så heldig å motta eksemplaret mitt tilbake i begynnelsen av september, men klarte å vente helt til utgivelsen med å lese den, sånn at mine umiddelbare reaksjoner ikke ville være så altfor fulle av spoilere. Men la med si det nå, har du ikke lest Odinsbarn eller Råta, så leser du dem før du leser denne anmeldelsen. Jeg har linket til mine egne anmeldelser av de bøkene over, om du er av typen som vil lese sånne ting først. Fra dette punket vil du finne spoilere for de to første bøkene i serien.
Forlaget om boken
Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.
Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for. Evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien Ravneringene. En spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.
Hvor skal jeg begynne? Med handlingen? Jeg må innrømme at jeg absolutt ikke vil si så mye, men la oss ta en kjapp liten oppsummering. Hirka er i de likfødtes verden, Rime er tilbake i Ymslanda med ravnenebb i halsen, hans sjebne i Graals hender. Hirka skal bringe de likfødte, de blinde, til Ymslanda og Evna. Rime har en umulig oppgave forran seg, med å holde Ymslanda samlet for å kjempe mot de blinde når de kommer. Og dette er bare begynnelsen.
Det er så veldig mye som skjer i denne boken, og jeg kunne brukt ett par tusen ord alene for å prøve å oppsummere bare begynnelsen på boken, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Har du allerede lest de to første bøkene i serien er du allerede kjent med Pettersens fantastiske verdener. Alle forventningene man har etter å ha lest Odinsbarn og Råte opprettholdes i den tredje og siste boken i serien. Hirka er heltinnen norske lesere både trenger og fortjener (for å leke med kjente internett utsagn), hun er en sterk kvinnelig karakter som også kan vise svakheter, uten at dette gjør henne til noe mindreverdig.
Karakterbyggingen som frem til nå har vært sterk, er ikke svekket av at dette er tredje bok i serien, men den blir heller enda sterkere. Jeg føler vi får se enda flere sider med blant annet Rime, som gjør at han føles så enda mer virkelig. Det er dette som er lett å glemme når man skriver serier, at man må fortsette å utvikle ens karakterer etterhvert, og at man ikke bare kan leve videre på grunnlaget man lå i første boken.Det er ikke bare handlingen som endrer og utvikler seg, men alle som påvirkes av den også.
Kvinnen la hodet på skakke. Lente seg frem mot Hirka, som om hun skulle sette tennene i halsen hennes. Hirka våget ikke røre seg. Den likfødte pustet inn gjennom nesen, som om hun snuste på henne. En utpreget dyrisk handling. Hirka holdt pusten. Gløttet mot den døde skikkelsen i snøen. Faren for å lide samme sjebne kjentes påtrengende. Som om hun levde på nåde fra et vilt dyr. Naiell hadde også vært dyrisk, men ikke som dette. Kanskje hadde både han og Graal blitt farget av ætlinger og mennesker.
Hun er en venn! Graal lovet jeg skulle møte en venn.
Kvinnen rettet seg opp igjen. Hirka synes hun så et streif av smerte over ansiktet, men det måtte ha vært innbilning. Smerte synes for fremmed for denne skapningen. (s. 20)
Innenfor norsk fantasy har jeg lenge følt savnet etter den samme kvaliteten jeg har funnet i engelsk fantasy. Jeg har tidligere gått så langt som å si at det norske nok aldri ville bli like bra. Men da jeg leste Odinsbarn i våres måtte jeg spise mine egne ord. Nå, når jeg sitter her og har nettopp lagt fra meg Evna, så er det vanskelig å slutte å smile. Denne herlige serien viser at norsk fantasy kan bli like bra – om ikke bedre – enn engelsk fantasy. Man må bare finne rett forfatter, og Siri Pettersen er så absolutt rett forfatter.
Jeg har lyst til å fortelle om alle de herlige små scenene i Evna som fikk meg til å smile eller le høyt, men jeg vil ikke spoile boken for dere som ikke har lest den. Så jeg håper hva jeg faktisk skriver klarer å vise hvor godt jeg likte alt med denne boken. Karakterene, handlingen, Hirka, Rime, Kolail, alt! Noen ganger trenger jeg en femti sider på å komme inn i handlingen i en bok, men her var jeg hekta fra første side. Det er noe av det som jeg liker så godt med disse bøkene, de tar tak i deg og slipper ikke før du er ferdig (og egentlig ikke da heller), og man elsker hvert sekund av det!
Evna er i seg selv en skikkelig bra bok, og den er den perfekte avslutningen på fortellingen om Hirka, Rime og Ravneringene. Og selv om jeg nå sitter her og skulle så gjerne ønske meg en ny triologi satt i denne fantastiske verdenen Pettersen har skapt, så er jeg også helt fornøyd med hvordan det ender. Jeg er ikke uenig, misfornøyd, eller en smule skuffet. Jeg skulle ikke ønske det endet anderledes. Jeg elsket serien, med slutt og det hele.
Andre bokbloggere om boken: Kine, S. Rolfsønn.
Har du postet anmeldelse av Evna? Kommenter med link, så legger jeg deg til!
Siri Pettersen (f 1971) har røtter på Finnsnes og i Trondheim, men bor nå i Oslo, hovedsaklig på Fuglen kaffebar. I 2002 vant hun Bladkompaniets tegneseriekonkurranse med Anti-klimaks. Serien sikret henne Sproingprisen som årets nykommer. Hun har også tegnet den tekstløse novelleserien Kråkene og vært tegner til stripeserien Smelt. Etter utgivelsen av serien Ravneringene er hun nå forfatter på fulltid. (Foto: Lars Myhren Holand)
ISBN: 9788205458680
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2015
Format: Pocket
Kilde: Forhåndseksemplar
Forlaget om boken
