Roshar is a world of stone and storms. Uncanny tempests of incredible power sweep across the rocky terrain so frequently that they have shaped ecology and civilization alike. Animals hide in shells, trees pull in branches, and grass retracts into the soilless ground. Cities are built only where the topography offers shelter.
It has been centuries since the fall of the ten consecrated orders known as the Knights Radiant, but their Shardblades and Shardplate remain: mystical swords and suits of armor that transform ordinary men into near-invincible warriors. Men trade kingdoms for Shardblades. Wars are fought for them, and won by them.
One such war is about to swallow up a soldier, a brightlord and a young woman scholar.
The Way of Kings er en ekstremt episk fantasy. Så episk faktisk at den bikket tusen sider, og ble delt i to av forlaget ved utgivelse i paperback. Noe som egentlig er ganske greit, siden det gjør det enklere å holde boken man leser.
Jeg har gledet meg som en unge til å starte på denne serien, men jeg må innrømme at det tok meg veldig lang tid å lese ferdig første boken. Faktisk et helt år. Men, når det er sagt, så har den egetlig bare ligget urørt i lesebunken stort sett hele tiden. Jeg gjorde nemlig feilen med å begynne på denne i fjor rett etter at jeg hadde lest mer lettleste fantasy bøker. Så da hadde jeg glemt litt hvor mye det er å sette seg inn i en skikkelig episk saga, og da gikk alt litt i stå. Men når jeg plukket den opp igjen her for under to uker siden, så tok det ikke lang tid før jeg var inne i boken, hektet, og ferdig med både den og del to.
The Way of Kings er første bok i The Stormlight Archive, Brandon Sandersons egne episke fantasy saga, som han hadde jobbet med på en eller annen måte i over 20 år når første boken endelig ble utgitt. Bok nummer to er også i to deler, og den står allerede klar i TBR hyllen, selv om jeg nok tar en liten pause før jeg fortsetter med den. For det er noe altoppslukende når man leser skikkelig god episk fantasy. Da klarer man ikke lese noe annet, og bøkene er også nesten umulig å legge fra seg.
Vi følger hovedsakelig tre forskjellige karakterer: Kaladin, Dalinar, og Shallan, og historien spinnes rundt dem både i nåtid og fortid. Å gå inn på historien til hver av dem her ville ikke bare gjort dette til en liten avhandling, men også vært en smule spoilerish. Så det akter jeg ikke å gjøre. La meg heller fokusere på hvorfor jeg mener dette er en fantastisk god episk fantasy.
De fleste kjenner til Ringenes Herre, og kanskje har noen av dere også lest Wheel of Time (Tidshjulet på norsk). Sistnevnte er min favoritt blant de to forresten, men er du ihuga Ringenes Herre fan så ikke hold det mot meg. Fellesnevneren for virkelig episke fantasy sagaer er at de inneholder en massiv og gjennomtenkt verden, men bøkene blir vi kanskje kjent med 30-50% av den, hvis vi er heldig. Forfatterne kjenner ofte til hele forhistorien til sin verden, selv om det kanskje bare nevnes i en forbigående setning i bøkene. Det gjelder også for Sanderson.
Du merker dette når du leser. Det kan være med å gjøre det litt forvirrende i starten, for det nevnes gjerne steder og hendelser som for karakterene er åpenlyse, men som for leseren ikke er det (enda), uten å gå videre inn på det. Etterhvert som man leser åpnes da verdenen opp for en, og alle disse småtingene er med på å bringe karakterene, og verdenen i seg selv, til live.
We want to believe that there were better men once. That makes us think it could be that way again. But people don’t change. They are corrupt now. They were corrupt then.
Sanderson skriver ufattelig bra, og maler bilder av handlingen på en helt fantastisk måte. På ingen måte føler du at han sitter og ramser opp beskrivelse på beskrivelse, men isteden faller hver eneste lille detalj seg helt naturlig i handlingen. Fra store bibliotek til blodige slag, verdenen hans kommer til live på sidene forran deg.
Jeg kunne brukt ti tusen ord på å forklare hvorfor jeg elsker denne serien så langt, men det er tid dere heller kunne brukt til å faktisk begynne å lese serien. For denne anbefaler jeg absolutt. Kanskje ikke som første episke fantasy du leser, for denne krever litt av leseren de første to hundre sidene. Den krever at du ikke gir opp, men lar Sanderson karakterer få tid til å vise deg nettopp hvor fantastiske de er. Episk fantasy er ikke for de som forventer en enkel bok, men hvis du gir det en sjanse, så vil det gi deg en helt fantastisk leseopplevelse. En reise inn i en ny verden, som etterhvert gjør bøkene omtrent umulig å legge fra seg.
Jeg har allerede neste bok klar, og tredje boken er nå på vei posten. For jeg elsker The Stormlight Archive, og jeg håper at alle som velger å lese The Way of Kings etter å ha lest dette, ender opp med å elske serien like mye som meg.
ISBN: 9780575097360 & 9780575102484
Forlag: Gollancz
Utgitt: 2011
Format: Softcover
Kilde: Bokhyllen min
ISBN: 
Evil has been defeated. The war has just begun.
Brandon Sanderson ble født i Lincoln, Nebraska, i 1975. Som barn likte han å lese, men leselysten forsvant da han ikke synes bøkene han fikk var særlig gode. Dette endret seg da han leste Dragonsbane av Barbara Hambly.
I sommer leste jeg endelig den første boken i Mistborn-serien, som har ligget i hyllen og ventet på med så altfor altfor lenge. The Final Empire er skrevet av Brandon Sanderson, og Goodreads har følgende å si om boken:
Om boken, fra Goodreads: 
Steelheart er første bok i en ny serie signert Brandon Sanderson, The Reckoners. Vi befinner oss i en post-apokalyptisk fremtid, ti år etter the Calamity dukket opp på himmelen. Da det skjedde begynte vanlige mennesker plutselig å utvikle superkrefter. Vi kaller dem Episke. Men livet er ikke en tegneserie, hvor superheltene bruker kreftene sine for å hjelpe menneskeheten. Dette er virkeligheten. Alle Episke, uten unntak, blir onde.