Bebo var for meg en lang tur utenfor komfortsonen min. Jeg følte det var på høy tid å ta en slik tur, både som ivrig lesehest og bokblogger.
Forlaget om boken
Bebo er en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman om en kvinne og en mann i et gammelt hus ved fjorden. De lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og ensomhet.
Dette er ikke baksideteksten som normalt ville fått meg til å lese en bok, ei er heller omslaget noe som normalt trekker meg mot en bok. Men så er det også dette som er poenget med å teste egne grenser, det å lese noen en normalt ikke ville gjort.
Oppsettet i Bebo var tiltrekkende nok, korte scener fra et liv, fortalt gjennom noen få linjer med tekst, ett par avsnitt, og i noen tilfeller en side eller to. Jeg finner det alltid vanskelig å fatte meg i korthet selv når jeg skriver, og ble mektig imponert over hvor godt dette faktisk funket.
Den første morgenen i den nye leiligheten våkner jeg og tror at ingenting kan fortsette som før. Håret skal klippes kort, det er et sted å begynne. Jeg grer håret så hardt at det iser i tennene. I speilet klarer jeg ikke å forestille meg hodeformen eller den nakne nakken. På soverommet finner jeg en gammel skjorte som han har glemt blant mine ting. (s. 8)
Bebo beskriver et liv som til dels er noe forvirrende, det tok meg nesten en fjerdedel av boken før jeg fikk med meg at det er samme person vi følger hele veien. Jeg følte dette ble litt uklart i begynnelsen, det skal ikke være nødvendig å lese baksideteksten umiddelbart før man begynner for å få dette med seg fra første side.
Men når jeg endelig fant ut av dette, ble boken lettere å følge. Her er nok mange underliggende følelser og fortelling som mer erfarne lesere kan finne mellom linjene. Selv så jeg en hovedperson som lever med ensomheten selv i ett forhold, og med en barndom hun hele livet har forsøkt å unslippe. Hun holder alle på avstand, men ønsker nærhet.
Det er mange små historier i boken som viser til hovedkarakterens barndom, små hint om en fortid som har vært alt annet enn idyllisk.
Det var mettet av betydning, det lille som stod på gravsteinen, der var all informasjon man trengte, et navn og to årstall. Jeg hadde ikke med meg noe, og ba ingen bønner for mammas evige sjel. (s. 26)
Bebo for meg var en anderledes leseopplevelse. Jeg likte den poetiske oppbyggingen av boken, med de korte scenene og til dels lange setningene. Det ble litt mye rot i begynnelsen, noe som trekker ned. I en så kort bok har man ikke tid til å lure på om man følger en eller flere personer, om det er scener fra mange liv man følger, eller bare ett. Kanskje dette var meningen, ikke vet jeg. Men for meg var det ikke noe pluss.
Men det trekker ikke så mye ned. Min første tur skikkelig utenfor komfortsonen på mange år var ikke en jeg tok skade av, men heller en som åpnet øynene mine for andre sjangre. Bebo er en bok jeg nok kommer til å lese igjen om en stund, når jeg har tatt flere turer utenfor gjerdene jeg har bygget rundt fabelprosa i hodet mitt. Kanskje da blir ting enda klarere.
Er du som meg og helst holder deg til fabelprosa, så anbefaler jeg gjerne denne om du vil teste dine grenser du også. Den var en opplevelse. Og jeg vil tro at også for dere som leser mye innenfor denne bokens sjanger, så vil Bebo falle i smak!
Anne Helene Guddal ble født i 1982, og er oppvokst i Kattfjord i Troms. Hun bor i dag i Bergen, og er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Der arbeider hun med en avhandling om holocaust i samtidslitteraturen, og hun er redaksjonsmedlem i Vagant. (Info: Kolon Forlag. Foto: Mathias Danbolt)
ISBN: 9788205485976
Forlag: Kolon Forlag
Utgitt: 2015
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar