Tjuetre 06.Com

Dette er en bok jeg har gledet meg til å lese. Jeg ble først oppmerksom på boken når jeg leste om den på KNIRK, og etterhvert begynte jeg å se andre bokblogger nevne boken også. Jeg forstod ganske kjapt at dette kunne være en bok for meg, selv om jeg helst leser på engelsk. Samtidig holdt jeg på å planlegge en nettsak for Gandalf, og bestemte meg for at Kaoshjerte var perfekt for denne. Jeg tok kontakt med forlaget, og så falt et anmeldereksemplar ned i postkassen rett før jul! Da var det bare dette med å finne tid til å lese boken da. Nettsaken kommer ut på Studentradioens sider mot slutten av februar, og er ikke helt en anmeldelse, men litt alikevel. Selve anmeldelsen kommer her, sånn litt i forkant.

Baksidetekst: Minja er seksten år og våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner. Hun drømmer om hender som trekker henne ned i myra, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som underjorden selv – og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

«Kaoshjerte» er en fortelling som balanserer mellom virkelighet og mystikk, og som handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv.

Kaoshjerte begynner, som mange andre bøker innen sjangeren, med at hovedpersonen har hukommelsestap. Det er kanskje litt klisjé, men jeg har ikke noe imot dem så lenge de funker. La meg bare si det med en gang, i Kaoshjerte funker det! Hovedpersonen Minja våkner og husker ikke hva som har skjedd de siste ukene. Hvorfor har hun på seg kjole, og hvorfor er hun så forslått? Folk hun ikke kjenner sender meldinger til henne, og bestekompisen er sporløst forsvunnet.

Jeg var først redd at vi skulle bruke hele boken på at hun ikke husket noe, og prøvde å finne tilbake minnene sine med å reise bakover i tid, og hele tiden måtte forklare at hun ikke husker noe. Men slik er det ikke. Minja husker, og vi taes tilbake hvor det fortelles fra hennes synspunkt fra første gang det skjedde. Grimnes tar da en vanlig klisjé og gjør den til noe nytt, noe eget. Jeg liker det!

Grimnes skriver godt, og språket hennes passer godt til både sjanger og [hva jeg tror er] tiltenkt målgruppe. Her er det ikke dummet ned for at 15 åringer som knapt tar i en bok skal lese boken, men heller ikke så fult av fremmedord at den like gjerne kunne vært skrevet på gresk.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til mytologien rundt bokas tema, hulder, så godt som jeg skulle ønske. Men når jeg leser Kaoshjerte så er det lett å se at Grimnes har gjort hjemmeleksen sin. Hun vet hva hun snakker om, og det synes. Dette fikk også meg til å ønske at jeg viste mer om dem, og kanskje jeg må ta en ekstra titt i en av de mange bøkene jeg har om norsk og nordisk mytologi, sagn og fabler. Så ikke bare er dette en god og underholdene bok, den gjør at man ønsker å vite mer om noe. Konge!

Jeg har sagt det før, og vil nok si det igjen, men jeg er ikke fan av førsteperson entall. Det er så veldig vanskelig å skrive dette godt. Kanskje er jeg preget av dårlige erfaringer (Twilight, Mockingjay), men det er sjeldent jeg kommer fra det uten at noe har plaget meg. Selv Butcher, som jeg liker så godt, er ikke alltid perfekt. Men det sier litt om denne boken når dette er det eneste negative jeg kommer på i farten, spesielt siden det egentlig ikke var noe negativt alikevel! Det funker.

Kaoshjerte er en god ungdomsroman, med karakterer en bryr seg om, og handling som er litt utenfor det vanlige. Ihvertfall når det kommer til hva jeg leser. Den er spennende, og vanskelig å legge fra seg når man først har begynt å lese. Har du ikke lest denne, så anbefaler jeg at den legges til på leselisten. Du vil garantert ikke angre ett sekund!

---

Lise Forfang Grimnes har vært student ved NBIs forfatterutdanning. Hun lever av å være forteller og har i ti år turnert med ulike forestillinger i Den Kulturelle Skolesekken. Hun holder kurs og foredrag rettet mest mot ungdom eller mot formidlere som lærere og bibliotekansatte.  Hun er medforfatter på boka «Muntlige ferdigheter» (Fagbokforlaget 2012). Hun fikk Kulturdepatementets debutantpris for Kaoshjerte.

 

ISBN: 9788203257971
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Format: Innbundet
Kilde: Anmeldereksemplar

 

Jeg har ansett meg selv om en fan av Neil Gaiman lenge, men dette er faktisk første gang jeg leser en av bøkene hans. Er stor fan av filmen Stardust da, som er basert på en av hans andre bøker. Og så er det vel mannen selv jeg er fan av. Med tanke på hvor godt jeg liker Stardust er det nesten litt rart at den første bøken jeg leser av ham ikke var den. Men denne skulle leses for Gandalf, så da ble det bare sånn. Og jeg klager ikke.

Baksidetekst: Under the streets of London there’s a place most people could never even dream of. A city of monsters and saints, murderers and angels, knights in armour and pale girls in black velvet. This is the city of the people who have fallen between the cracks.

Richard Mayhew, a young businessman, is going to find out more than enough about this other London. A single act of kindness catapults him out of his workday existence and into a world that is at once eerily familiar and utterly bizarre. And a strange destiny awaits him down here, beneath his native city: Neverwhere.

Neverwhere var opprinnelig en TV serie som ble sendt på BBS i England i 1996. Samtidig skrev hanserien i bokformat, som ble utgitt samme år. Året etter ble en amerikansk versjon utgitt, noe omskrevet for å være mindre ‘britisk’ når det kom til stedsnavn og så videre. Min versjon er en nyere revidert versjon som skal være en balanse av disse to.

Jeg var ikke helt sikker på hva som ventet meg når jeg begynte å lese Neverwhere. Forventningene var på topp, da alle jeg kjenner som har lest denne har skrytt den opp i skyene. Dette kan være hva som gjorde at jeg fant den litt vanskelig å komme inn i. De første kapitlene virket litt forvirrende på meg, og jeg slet med å se hva greien var. Men så ventet jeg noen dager, lot den ligge litt. Når jeg så begynte igjen, ja da var der gjort.

Neverwhere drar deg inn i en merkelig og anderledes verden, hvor ingenting er som du tror. Hovedpersonen selv, Richard Mayhew, er til tider plagsom og irriterende, med liten selvinsikt og det som er. Og det gjør ingen ting, for når jeg tenker over det, så er måten han takler både ting og situasjoner menneskelige. Det tok litt tid, men jeg fant ut at jeg likte Richard. Og når jeg innimellom måtte kjempe med trangen til å rope idiot til boken, fordi Richard var en, så har Gaiman virkelig gjort jobben sin. Han har skapt en hovedperson man kjenner seg igjen i, og som man samtidig synes er en idiot til tider. Richard gjør mye feil, men han gjør mye rett også.

Men er det to av bokens sidekarakterer som gjør hele boken for meg, og det er Mr Croup og Mr Vandemar. De er onde, virkelig onde, og de er samtidig helt fantastiske. De er snikmordere, og de liker jobben sin. De liker å drepe, gjerne på oppfinsomt vis, og de har ikke noe imot at alle vet det. Jeg vil tro de faktisk foretrekker at alle vet det!

«Now there’s one rat that won’t be telling any more tales,» said Mr Croup. He chuckled at his own joke. Mr Vandemar did not respond. «Rat. Tales. Get it?»
Mr Vandemar pulled the rat from the blade and began to munch on it, thoughfully, head first. Mr Croup slapped it out of his hands. «Stop that,» he said. Mr Vandemar put his knife away, a little sullenly. «Buck up,» hissed Mr Croup, encouragingly. «There will always be another rat. Now: onward. Things to do. People to damage.»

Sitatet er tatt fra begynnelsen av boken, og viser litt av hvordan de er, og ikke minst, den mørke, litt humoristiske måten de er skrevet på. Det er så mange andre eksempler på dette fra boken, men de andre var en smule spoiler-aktige, så jeg gikk for dette.

Neverwhere er en bok som passer for de aller fleste. Den er bra skrevet, og trass den litt trege starten jeg fikk ser jeg ikke på dette som noe negativt. Det var nok heller jeg som hadde hypet den opp i hodet mitt og forventet fyrverkeri fra første side. Det er det ikke, men det er ikke langt unna.

Man blir tatt med inn i en underverden som er så veldig anderledes, på samme side som den fult og helt kunne eksistert i vår verden. Her er fantastiske skapninger og mennesker, men også hverdagshelter som Richard Mayhew.

---

Neil Richard Gaiman ble født 10 november 1960, i Portchester i Hampshire i England. Han er kjent som forfatter av flere verker innen science fiction og fantastisk litteratur, inkludert mange tegneserier. Noen av hans mest kjente verker inkluderer The Sandman (graphic novel), Good Omens (med Terry Pratchett), Stardust og American Gods. Han har også skrevet episoder for kjente TV serier, som Babylon 5 og Doctor Who.

 

ISBN: 9780755322800
Forlag: Headline Publishing Group (min utgave)
Utgitt: 1996 (min utgave utgitt i 2013)
Format: Paperback
Kilde: Bokhyllen