For snart to år siden fikk jeg en forespørsel fra forfatteren om jeg ønsket å være testleser for denne boken. Siden jeg hadde tid takket jeg ja på stedet. Det er da spesielt gøy å se boken utgitt, og jeg gledet meg til å lese den igjen.
Om boken
Laura opplever sitt største mareritt da datteren hennes forsvinner sporløst en natt. På jakt etter datteren, reiser Laura gjennom et tåkefylt, ukjent rike hvor alt som vokser består av metall. Ledet av en grønn stjerne må Laura utforske både landskapet hun beveger seg gjennom, og seg selv. Minner fra fortiden forsøker å fortelle henne noe, og langsomt kommer mørke hemmeligheter til overflaten. Alt Laura vet, er at hun har tretten dager på seg. Tretten dager før datteren er fortapt for alltid. Tretten dager til verdens ende.
Jeg husket ikke så altfor mye av handlingen når jeg først begynte å lese boken, noe som jeg selv synes var bra, for da ville jeg ikke sitte å sammenligne hva jeg leste da med det ferdige produktet. Det ble nesten en helt ny leseopplevelse, som jo er hva boken fortjener.
Laura er sytten år, og rømmer til øya Ravnøy med datteren Freja. Hva hun rømmer fra er ukjent, men man kan føle hennes redsel og trang til å komme seg vekk fra første side. På den little øyen finner hun en natt unge Nina i kjelleren på hytten. Nina er helt alene, snakker ikke, og rømmer fra en ukjent skikkelse. Når han kommer må de rømme alle tre. Dagen etter våkner Laura på en ukjent plass, Tåkelandet, hvor trærene er av metall, og hverken Nina eller Freja er å finne. Men skikkelsen har funnet henne. I flukten fra ham treffer hun en mann, som vet hvor hun kan finne datteren. Men hun har bare tretten dager på seg. Han kan vise henne veien, og sammen rømmer de fra den jagende skikkelsen.
Laura har blod på hendene.
Det må være hennes eget blod, for hun har flenger i den høyre håndflaten. Sårene er dypere enn papirkutt, mer ugjevne, og selv om hun ikke husker hvordan hun fikk dem, sprer en uggen følelse seg i henne.
(s. 5)
Boken føles som en oppvekstroman pakket inn i fantasy-papir. Den handler ikke bare om Laura’s søken etter datteren, men om hennes fortid. Hvordan endte hun opp på Ravnøy? Hva fikk henne til å flykte, og hva er det egentlig hun flykter fra? Til tider føles det som handlingen er en rekke metaforer, og fortid og nåtid blandes sammen på en noe forvirrende måte. Bildebruken er til dels brutal, på grenser til hva jeg selv følge meg komfortabel med. Og la det være sagt, det skal mye til å få meg ukomfortabel når jeg leser.
Men det var ikke beskrivelsene i seg selv, men hva de stod for. Og det er jo her det ligger. For selv om jeg følte deler av det var totalt unødvendig når jeg leste det, så har alt sin plass. Når man kommer til enden av visen, så ser man hvor gjennomtenkt hvert eneste brutale bilde var.
Dette er ikke ren fantasy slik man gjerne skulle trodd når man leser om boken, men heller mørk fantasy med røtter i virkeligheten. Røtter som stikker dypt i en virkelighet vi ikke liker å tenke på. Det er en del triggere i denne boken, men den kan også gi styrke til nettopp de som ville ha problemer med den. Boken kan fungere som et lys i mørket, man må bare komme gjennom den først.
Jeg vil ikke gå for mye inn på alle karakterene, det var dette med spoiler-land. Men la oss se litt på bokens tittelkarakter. Laura var for meg ofte ufordragelig, men så er det ofte tilfellet med tenåringene i bøkene jeg leser. De er liksom for tenåring. Når jeg sitter og reflekterer over boken jeg nettopp har lagt fra meg, så ser jeg hvordan alt hun sier og gjør er formet av livet hun har levd. Tingene hun har opplevd. Hun er et produkt av omgivelsene hun har levd i, menneskene hun har kjent, og hendelsene hun har vært utsatt for. Fra et rent skriveteknisk ståsted er hun en skikkelig godt gjennomtenkt karakter. Men fremdeles veldig vanskelig å ikke ville filleriste når man leser.
Sandtorv har skrevet en god bok. Formatteringen var ikke helt perfekt, og helhetlig hadde nok boken hatt godt av et større og mer erfarent forlagsteam. Men når man ser bort ifra det, og ser på boken for hva den er, så er dette en god bok. Den er drivende, spennende, og uhyggelig.
Dessverre er ikke denne typen fantasy helt min greie (er det mørk fantasy, realistisk fantasy, oppvekst-fantasy, finne-seg-selv fantasy? Vanskelig å finne en bås som passer). Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke anbefaller andre å lese boken. Gi den en sjanse, selv om den kommer fra et relativt nytt forlag, og kanskje ikke ser helt perfekt ut om man bare blar kjapt gjennom den. For selv om denne boken ikke helt var meg, så betyr ikke det at den ikke kan være noe for deg.
Alexander H. Sandtorv har doktorgrad i kjemi, og er fagforfatter på Universitetsforlaget. Han har utgitt blant annet fagtekster, noveller, og avisinnlegg. Profetien om Laura var hans debutroman. (Foto: Forfatterens Facebook)
ISBN: 9788269028027
Forlag: Umbrella Forlag
Utgitt: 2017
Format: Hardcover
Kilde: Leseeksemplar