Eventyret Wheel of Time begynte helt tilbake i 1990, da første bok i serien, The Eye of the World, så dagens lys. Skrevet av James Oliver Rigney Jr, under pseudonymet Robert Jordan, ble den fort ansett til å være en av de beste fantasy-seriene som er skrevet. Den ble i begynnelsen ofte sammenlignes med Tolkien, men etterhvert ble det nok klart at de er ganske så ulike.
I årene som fulgte ble en rekke bøker om Rand, Mat og Perrin utgitt, og historien om den gjenfødte dragen, The Dragon Reborn, bare vokste. Den 26 mars 2006 kom Jordan med en uttalelse om at han hadde fått diagnosen amlyoidose, og året etter, den 16 september 2007, tapte han kampen mot sykdommen.
For seriens mange fans var dette en tung dag, for da gjenstod fremdeles den siste boken i serien, boken han hadde jobbet med da han gikk bort. Men hans enke og redaktør, Harriet McDougal, kom kort tid etter med en uttalelse at serien ville fullføres. Hvordan kunne hun ikke si noe om, men det ville skje. Jordan etterlot seg et hav av notater, og deler av siste boken var allerede skrevet. Når det gikk mot slutten hadde han også kalt til seg sin familie, og fortalt dem alle hvordan det hele endte. I 2008 ble Brandon Sanderson presentert som forfatteren som ville skrive den siste boken i serien, en da relativt ukjent ung forfatter.
I senere tid er han blitt et kjent navn innenfor fantasy-sjangeren, og jeg har flere av bøkene hans på leselisten for øyeblikket. Det ble fort klart at èn bok ikke ville være nok til å fullføre serien, så den siste boken ble delt inn i tre deler; The Gathering Storm, Towers of Midnight, og A Memory of Light.
Nå følger min anmeldelse av den siste boken i serien, A Memory of Light. Denne vil inneholde spoliere for serien generelt, men jeg vil prøve mitt beste å ikke spoile handlingen i selve boken for mye.
The Wheel of Time turns, and Ages come and pass.
What was, what will be, and what is,
may yet fall under the Shadow.
Let the Dragon ride again on the winds of time.
I tretten bøker er det dette det vi har sett frem til, the Last Battle. Dragen ble gjenfødt for å kjempe mot the Dark One i the Last Battle. Dette er Rands sjebne. Sånn har det alltid vært. Men vil verden være med ham, eller vil han stå alene?
A Memory of Light begynner der Towers of Midnight slutter; ledere og hærer fra alle verdens nasjoner er samlet på the Field of Merrilor. Rand al’Thor har informert dem om at han har planer om å knuse seglene som holder fengselet til the Dark One stengt, og han akter også å ikke bare stoppe onskapens herre, men å drepe ham. Rand ønsker en verden hvor the Dark One ikke eksisterer! Egwene al’Vere, den unge Amyrlin Seat, prøver å samle de andre verdenslederne bak seg, for å stoppe Rand fra å knuse seglene. Hun er redd det vil bety slutten på alt. Perrin Aybara jakter på Slayer i Tel’Aran’Rhiod, for å stoppe mannen som jakter på de døde ulvene som lever for evig i ulvedrømmen. Matrin Cauthon er på vei for å gjenforenes med sin kone, Fortuona, keiserinnen av Seanshan.
Gjennom hele serien har leserne sett frem til hva som kommer til å skje under the Last Battle. Lenge han man lurt på hvordan dette ville utspille seg, og hvordan kan noe man har sett frem til i så mange år i det hele tatt være godt nok når man endelig leser det. Jeg lurte veldig på hvordan dette skulle gå, hvordan skulle noen i det hele tatt klare å skrive det ultimate slaget jeg hadde sett for meg gjennom så mange år. La meg bare ha en ting klart, Brandon Sanderson klarte det. Det er tydelig at det er mer av Robert Jordan i den siste boken enn de to tidligere, men det er Sanderson som leder det hele.
Dette er ikke en bok som handler om hva som skjer mot slutten, frem mot the Last Battle. Denne boken er the Last Battle. Fra det øyeblikket vi møter Rand, Egwene, Elayne og alle de andre, så er slaget i gang. Og for et slag det er. Ni hundre sider lang er boken, inbundet, og jeg ville ikke vært foruten en eneste side.
The Last Battle er ikke bare ett slag, det en en krig. En krig som utkjempes på flere fronter, og gjennom boken klarer Sanderson å holde orden i kaoset som er denne krigen.
al’Lan Mandragoran gjør sitt beste for å holde mørkets hær tilbake ved Tarwin Gap. Elayne må gi opp å redde Caemlyn, hovedstaden i Andor, hennes ongerike. Hun må nå fokusere på å stoppe Trolloc-hæren før de når Cairhien. Egwene leder sine Aes Sedai i Kandor. I the Black Tower kjemper en liten gruppe Asha’man mot Mazrim Taim og hans følgere, som har makten til å tvinge en man eller kvinne som kan berøre the One Power over på mørkets side. Taim er forfremmet til Forsaken, og bærer nå navnet M’Hael. Perrin og Gaul drar inn i Tel’Aran’Rhiod på jakt etter Slayer, og Mat returnerer til sin kone, keiserinnen av Seanshan, etter å ha hjulpet til med å befri Moiraine.
Etterhvert som slagene utkjempes presses våre helter tilbake, før alle hærene igjen er samlet på the Field of Merrilor, klar for ett siste slag. Mat har ankommet med Fortuona og hennes Seanshan hær, og etterhvert utnevnes han til general for hennes hær. Hans minner fra generaler som har levd tidligere kommer mer til nytte enn noen gang. For da det ser ut som de skal klare å vinne kampen mot hva som er sendt deres vei, ankommer Demandred, en av de Forsaken, men en massiv hær fra uventet hold.
Mens alt dette skjer befinner Rand, Nynaeve og Moiraine seg inne i Shayol Ghul, hvor han kjemper mot både Moridin og The Dark One himself!
“The Light willing, we will see one another again,» Rand said. He held out his hand to Perrin. «Watch out for Mat. I’m honestly not sure what he’s going to do, but I have a feeling it will be highly dangerous for all involved.»
«Not like us,» Perrin said, clasping Rand’s forearm. «You and I, we’re much better at keeping to the safe paths.”
Det er så ufattelig mye mer som skjer, og jeg skulle gjerne gått gjennom alt, men da hadde denne anmeldelsen blitt like lang som boken. Det jeg la merke til når jeg leste var at her må Sanderson ha holdt tungen rett i munnen når han skrev. Detaljene rundt kampene, og det er mange av dem, er helt fantastiske. Hvis man lurer på hvordan man skal skrive episke kampscener, så kan man bare begynne med denne boken her. For slagene er enorme, og det er tydelig at her er gjort grundig research om kampteknikker i alle mulige slags terreng.
“How would you feel,» Elayne said softly, «if you saw your queen trying to kill a Trolloc with a sword as you ran away?»
«I’d feel like I needed to bloody move to another country,» Birgitte snapped, loosing another arrow, «one where the monarchs don’t have pudding for brains.”
De tre guttene fra Emonds Field som vi ble kjent med i den førte boken har vokst opp. Tidsmessig har kun circa to år gått siden den gang, ifølge hva som ble sagt i siste boken, men det er tydelig i karakterene deres at de har vært gjennom mye i løpet av den tiden. Fra uskyldige tenåringer har de vokst opp til å bli menn med mer erfaring enn de burde hatt, deres alder tatt i betraktning. De er også ta’veren, og er virkelig senter i deres egne små univers noen ganger. Deres erfaringer de siste årene, som vi har lest om i tretten bøker, er med på å hjelpe dem i kampen som nå står foran dem. Sammen med erfaringer fra tidligere liv såklart.
Men i A Memory of Light er det ikke Rand som er sentrum, det er alle de andre. For i omtrent hele boken, så befinner han seg i direkte kamp med The Dark One. De virkelige hovedkarakterene fra siste boken er hans to barndomsvenner, Perrin og Mat. Perrin, som kjemper mot Slayer og samtidig holder Rand trygg i ulvedrømmen, og Mat, som ender opp med å lede alle styrkene i de siste og avgjørende av slagene. Alt takket være hans kunnskap fra minnene til avdøde generaler, som han fikk av the Elfinn og Aelfinn, rett før de hang ham fra ett tre, for mange bøker siden nå.
Cauthon lives,» Arganda said. «And that’s bloody amazing, considering that someone blew up his command post, set fire to his tenet, killed a bunch of his damane, and chased off his wife. Cauthon crawled out of it somehow.»
«Ha!» Abell Cauthon said. «That’s my boy.
Gjennom hele serien har en av de virkelig små sidekarakterene vært en av mine favoritten, nemlig Logain Ablar. Mannen som hevded han var den gjenfødte dragen i Eye of the World. Mannen som ble fanget, stoppet, og skilt fra the One Power. Mannen som fikk sine krefter tilbake, og dro til the Black Tower for å følge den rette dragen. Jeg har alltid lurt på hvordan det skulle gå med ham, for Min hadde jo sagt at han hadde en stor fremtid, og jeg har alltid lurt på hva nettopp dette var. Men det kunne jo vært å dø en helts død, det ville vært stort nok det. Jeg har vært litt engstelig for det, for å være ærlig. Merkelig nok har hans sjebne brydd meg mer en Rands. La oss bare si, jeg ble ikke skuffet!
Det er det som har vært så bra med denne serien, den har vært full av fantastiske små sidekarakterer som man faktisk bryr seg om. Noen ganger, så er det de små sidekarakterene som plutselig dukker opp fire bøker senere og redder dagen. Det var dette Jordan gav oss, og Sanderson ikke mistet grepet på da han overtok. Man merker en liten enrding i fortellerstil når Sanderson overtar som forfatter, men sjelen i serien, den er der hele tiden, og sjelden har det vært mer synlig enn nettopp i den siste boken.
Jeg vil ikke fortelle hvordan dette ender. Jeg vil ikke si om Rand vinner, eller om verden er fortapt. Jeg vil ikke si hvem ellers som overlever, bare nevne at ikke alle gjør det, noe som selvfølgelig er helt forventet. Krig er forferdelig, den tar liv, og det gjør den også i A Memory of Light. Men det er ikke A Song of Ice and Fire dette her, så folk dør ikke bare fordi forfatteren kan drepe dem.
Alt jeg vil si er dette: Jeg har elsket denne serien siden jeg først leste The Eye of the World i 1999. Jeg har ventet lenge på den siste boken, og når jeg fikk den, så tok det to år før jeg klarte å finne styrken til å lese den. Og i ukene siden jeg ble ferdig, så har jeg ikke angret ett sekund. Mitt inntrykk av boken er det samme. Jeg forventet at den ville bli bra, og den leverte. Gud bedre som den leverte. A Memory of Light er blant de beste bøkene jeg noen gang har lest. Selvfløgelig har den sine feil, men jeg har ikke tro på at det finnes bøker som er helt perfekte og fri som småting man kan henge seg opp i. Det er helheten som spiller noen rolle, og hvordan boken leverer basert på hva man forventer.
Jeg forventet the Last Battle. Og jeg fikk det. Større enn jeg noengang hadde forestilt meg! Episk begynner ikke engang å beskrive det. Dette var slutten jeg ville ha. Om alt endte som jeg hadde ønsket? Nei, det gjorde det ikke. Men vet du hva, jeg kunne ikke brydd meg mindre.
There are no endings, and never will be endings, to the turning of the Wheel of Time. But it was an ending.
Robert Jordan er pseudonymet til
Wheel of Time er en av verdens mest kjente episke fantasy serier. I tillegg til Wheel of Time skrev han bøker om Conan under navnet Rober Jordan.
Brandon Sanderson ble født i Lincoln, Nebraska, i 1975. Som barn likte han å lese, men leselysten forsvant da han ikke synes bøkene han fikk var særlig gode. Dette endret seg da han leste Dragonsbane av Barbara Hambly.
ISBN: 9780765325952
Forlag: Tor Books
Utgitt: 2013
Format: Hardcover
Kilde: Bokhyllen min